Engelskmennene de vet å arrangere et mesterskap. Det hele gikk på skinner. Det var så og si ingen ventetid mellom korpsene. Det var ingen tidsprogram, annet enn at en pause var medregnet etter korps nr 10. Første korps som startet fikk æren av å spille nasjonalsangen, som jeg må si var ganske flott, spesielt i de omgivelsene, i Royal Albert Hall. For et flott konserthus. Jeg må også skryte av sitteplassen jeg fikk. Heldigvis har man faste sitteplasser i Royal Albert Hall, for da kan man jo faktisk ta en pause i ny og ne uten at sitteplassen blir opptatt av noen annen. Jeg satt på rad 6, helt i midten, det var en glimrende plassering.
Det er dog en ting jeg må klage meg over, og det er nordmenn uten manerer. I EM var det en nordmenn som skrek ut Eikanger i salen, slik at dommerne hørte det. I år satt jeg ved siden av en norsk familie. Ettersom pliktnummeret er veldig rolig, passer det seg dårlig å spise chips mens korpsene spiller, det passer seg generelt dårlig å spise chips mens man sitter og hører på en konsert. Men det irriterer meg grenseløst at det er noen som skal fikle med en chipspose mens korpset spiller pp. Nok om det.
Pliktnummeret ble jeg godt kjent med etterhvert. Pliktnummeret i år var The Torchbearer -Symphonic Variations on a Theme by Eric Ball, av Peter Graham. Det er et stykke som krever mye av korpset. Teknisk vil jeg ikke si det er så krevende for et brass band på dette nivået, men det er rolig, mange pp-partier og mange solistinnslag. Og det var her korpsene slet, for mange av solistdelene gikk svært høyt, spesielt i euphonium, som hadde en trestrøken eb med formate. Jeg har heller aldri sett så mange forskjellige tonearter i et og samme stykke. Stykket starter i Ciss-dur for eb-instrumenter og hele 7 kryss (Fiss-dur for Bb-instrumenter). Etter 18 takter skifter tonearten til E-dur for (eb). Etter 6 takter skifter tonearten igjen, nå til G-dur for eb-instrumenter. Etter 4 takter er det videre en ny toneart. F-dur. Denne tonearten holder takten i nye 8 takter før tonearten går over i F-moll (eb). Etter dette temaet går så tonearten over i Ciss-dur (Eb). Videre til F-dur (Eb). Før den igjen går over i A-moll (Eb), deretter i H-moll (Eb). Deretter videre i F-dur (Eb). Før tonearten igjen skifter til D-dur (Eb). Enda et nytt toneskifte til F-dur (Eb), og så videre. Enda skiter den flere ganger før stykket ender, så man må virkelig holde tunga bent i munnen når man skal spille dette stykket.
Ellers vil jeg si at stykket er svært melodisk, og vakkert og høre på. Stykket er svært gjennomsiktelig p.g.a. de rolige deler. Jeg fikk også denne gang, kjøpe partituret, så jeg satt hele veien og fulgte med på notene mens korpsene spilte, og på den måten, får man et helt annet forhold til stykket, og i tillegg får man med seg hvor alle fallgruvene er.
Det var hele 20 korps med i denne divisjonen. I og med at jeg var i London, ble det litt shopping midt i konkurransen. Det passet perfekt at Black Dyke og Cory spilte som nr 5 og 6, for da fikk jeg meg en tur i Oxford Street etter Cory. Spesielt for meg i år, var at jeg fikk høre Black Dyke for aller første gang. Black Dyke er jo et litt spesielt korps, det har ligget i toppen av brass band-verden i mange mange år, men har vært litt tilbaketrukken på 2000-tallet. De har for eksempel ikke vært med i EM de årene jeg har vært der (2003, 2004, 2008 og 2009). Derimot har jeg fått et veldig god forhold til Cory Band. De har vært med i samtlige EM som jeg har vært med til, og de har gitt meg de aller største brass-øyeblikkene noensinne. Dessuten synes jeg de har de beste solistene: Ian Williams på solo kornett, David Childs på euphonium og Jeanne Childs på flugelhorn (hun er visstnok ikke i slekt med David og Robert Childs) Derfor var det Cory jeg håper på, skulle ta seieren hjem til Wales i år. Ellers må jeg si at jeg synes noen av korpsene hadde noen underlige navn, det vil du nok legge merke til.
Nå, over til min bedømmen av korpsene jeg hørte.
1. Co-operative Funeral Care (Scotland).
Korpset har en veldig flott klang, men det er ingen trøkk i ff-partiene, her kan de gi mer. Euph-soloen er ikke helt på plass, mye skødd.
2. Northop (Wales).
Her er det veldig upresist. Mye skødd, men euphen klarer seg godt. Nydelig solo. Et + for flott britisk klang.
3. Reg Vardy (North England)
Veldig bra spilt i ff. Flotte basser i takt 148, hvor marcatonotene blir ekstra markert, dette låter flott. Euphen presser litt for å komme opp til den trestrøkne eb'en, mens kornettsoloen er aldeles nydelig. Bra spilt!
4. Redbridge Brass (London and Southern Counties)
Mye grums eller var det gruff ? Detaljer forsvinner. Bra ff-klang. Euphen presser for hardt, ei heller kornettsoloen går helt etter planen, men et pluss for flott flugelhornklang.
5. Black Dyke (Yorkshire)
Fantastisk klang, ojojoj. Super balanse. Minus for euphsolo, David Thornton presser mye for å komme opp. Også litt skødd i solohorn, mens solokornetten spiller som en drøm. I takt 291 kommer basstrombonen igjennom med lange noter, dette låter tøft. Flott fff og perfekt pp-spill. Helt fløyelsmykt, som det skal låte. En veldig flott prestasjon.
6. Cory (Wales)
12. Camborne Town (West of England)
Det starter med at kornettene ikke er unisone, dette skal ikke gå an i championship-section. Hard klang i ff. Ellers spiller euphen godt.
13. Fairey (North West)
Upresist. Minus på balanse. Hard klang. Godt gjennomført for euphonium. Bra teknisk spilt. Minus for solokornettsolist.
14. Flowers (West of England)
Mye skødd i eb-kornett, solohorn og og solokornett i solopartier. En pluss for euphoniumsoloen. Ellers bra klang i korpset, også i fff.
15. East Yorkshire Motor Services (North of England)
Mye skødd i solister, ok euph, men presset veldig. Kjempebra kornetter i ff-partiet. Kornettene ga alt!!1
16. Pemberton Old Wigan DW (North West)
God klang. Litt for mye vib. i solokornetten, jeg tror kanskje hun var veldig nervøs. Ok euph, men presset litt. Solopartiene til flugel og solohorn gikk heller ikke så godt.
17. Tredegar (Wales)
God balanse. Litt skødd her og der, men dette var et korps av høy kvalitet. Veldig fin klang og nydelig solokornettsolo. Minus euphsolo, den gikk helt skeis.
19. Rothwell Temperance (Yorkshire)
Fin klang. Bra detalj i 274 i kornetter. De kjører seg for hardt. Spiller f for høyt, og det er ingen forskjell mellom f og ff, men god klang i f-partier. Grei balanse.
20. Newstead Brass (Midlands)
Mye skurr. Dårlig balanse, dette var en litt lei slutt på stykket.
Tipp topp 6:
1. Black Dyke
2. Cory
3. Reg Vardy
4. Tredegar
5. Rothwell Temperance
6. East Yorkshire Motor Services (med forbehold om at jeg ikke hørte korps nr. 7-11 og nr 18)
Resultat:
1. Black Dyke
2. Fodens
3. Cory
4. Rothwell Temperance
5. Reg Vardy
6. Carlton Main Frickley Colliery
Jeg har altså fått med meg en del korps. Jeg er veldig imponert av det høye nivået, korpsene lå veldig jevnt. Det som skiller de britiske korpsene fra de euopeiske korpsene er stort sett klang. Jeg må bare få si, at jeg setter mest pris på den britiske klangen. Det som skiller de øverste korpsene fra de litt lenger nede er balanse. Alle detaljer kommer frem i korps som Black Dyke og Cory. Jeg ville at Cory skulle vinne, men jeg måtte innse at det nok var Black Dyke som spilte hakket bedre i år. Ellers var solistpartiene veldig krevende i dette stykket, og dette la man godt merke til. Spesielt euph-soloen lå veldig høyt.
Mens korps nr 18 spilte, gikk jeg ut fra konsertsalen for å finne litt mer ut av om det var flere billetter til festkonserten med Cory, men fikk beskjed om at det kanskje kunne være et par igjen, men at jeg så måtte gå opp på billettkontoret i en annen del av bygget. Jeg lot vær. Jeg synes dog det var litt rart at det kom lyd fra Corys oppvarmingsrom som lå rett utenfor inngangen som jeg gikk inn. Jeg gikk så tilbake for å høre korps nr 19 og 20. Da siste korps hadde spilt og jeg var klar til å gå, synes jeg det var underlig at ingen reiste seg for å gå. Det viste seg da at Cory sto klar til å gå på scenen for å spille deres festkonsert, før resultatet så ville komme etterpå. Wow, jeg var i skyene, jeg hadde aldri trodd jeg skulle få med meg festkonserten, og atpåtil med det samme, uten venting. Og for et program. De startet med Enter the Galaxies av Paul Lovatt-Cooper, min absolutte favorittkomponist. Første gang jeg hørte dette stykket live. Her fikk jeg brass band-klang for alle penga, og for en kul kornettsolo :) I tillegg spilte de et fabelaktig godt arrangement av Sing sing sing, med blant annet en forrykende trommetrio, hvor de brukte barstoler som trommer. Vi fikk også høre originalen. The Torchbearer av Eric Ball, originalt en marsj, hvor så triopartiet er grunnlaget for Peter Grahams versjon. Til sist spilte de et nyskrevet stykke av en ung komponist, Dan Price, med en flott versjon av Amazing Grace. I tillegg fikk vi høre David Childs på euphonium og Brilliante, wow!!!!
